Åpning av utstilling om Sigurd Ibsen

02.12.2009

Lille julaften i år er det 150 år siden Sigurd Ibsen ble født. I den anledning vil Ibsenmuseet hedre "sønnen" med en utstilling, som åpner søndag 6. desember kl. 14. I utstillingen vises Sigurd Ibsens statsministeruniform med fjærhatt og korde, pass, veske, håndskrift, og de viktigste bøkene i hans forfatterskap. I tillegg gis en kronologisk presentasjon av de viktigste hendelser i Sigurd Ibsens begivenhetsrike liv. Etter åpningen vil hans biograf, tidligere kulturminister Lars Roar Langslet, holde et jubileumsforedrag oppe i teatersalen i femte etasje.

Om dr. Sigurd Ibsen er det sagt at han led av et "merverdigheds-kompleks". Allerede på toppen av sin karriere ble han aktivt motarbeidet. Etter at regjeringen 11. mars 1905 ble tvunget til å gå av, måtte også han forlate stillingen som norsk statsminister i Stockholm. Senere var det ingen plass for ham, men han er blitt omtalt som den dyktigste utenriksministeren vi aldri fikk.

Sigurd Ibsen hadde sine mørke stunder, men i 1911 utkom hans fremragende filosofisk-politiske hovedverk Menneskelig kvintessens, som også ble oversatt til engelsk og publisert i London og New York.

Først etter at Sigurd Ibsen døde av strupekreft klokken 8.30 om morgenen den 14. april 1930 på sykehuset i Freiburg im Breisgau, ytret Aftenposten i sin nekrolog: "Kanskje her er øvet urett." Og la til som et ekko av folkefienden, dr. Tomas Stockmann: "Landet eier dog ingen overflod på menn som han. Man skulde tro at en mann med hans særpreg og særegne utrustning vel kunde hatt en plass å utfylle i vår hjemlige politikk, vårt samfundsliv og kulturarbeide" (Aftenposten No. 193-1930).

KORT HISTORISK SKISSE

Som sønn av Suzannah og Henrik Ibsen vokste Sigurd Ibsen opp i utlandet. På skolen var han en ener i alle fag, og lærte seg å snakke flytende tysk, italiensk, latin, fransk og engelsk. I 1878 tok Sigurd Ibsen examen artium i München, og ble i 1880 cand. jur.. Ved Universitetet i Roma tok han bare 22 år gammel, - 4. juli 1882 - som tidenes yngste og til stående applaus fra kollegiet, sin juridiske doktorgrad på en avhandling om demokratisk styresett; La camera alta nel governo rappresentativo [= Overhusets stilling til en representativ regjering].

I 1885 mottok Sigurd Ibsen et fireårig attachéstipend ved utenrikstjenesten i Washington og Wien. Det burde vært unødvendig med hans kvalifikasjoner, men det skjedde først etter at dikteren selv hadde gjort bruk av sine kontakter blant politikerne. Imidlertid ble Sigurd Ibsen snart beskyldt for å være lite vennligsinnet mot svenskene. Dermed fikk han klar beskjed om at det ikke var andre utsikter for ham enn til en post som kontorist ved utenrikstjenesten i London.

I 1882 ble Sigurd Ibsen gift med Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons datter Bergliot. Forholdet mellom dikterhøvdingene var ikke det beste, men alliansen holdt livet ut. Som medredaktør av Nyt Tidsskrift fra 1893, og gjennom stridsskriftene Unionen (1891) og Mænd og magter (1894), viet Sigurd Ibsen seg til spørsmålet om etableringen av et norsk konsulatvesen. Fra nå av fortonet Sigurd Ibsens liv seg så dramatisk turbulent at han gjerne kunne tatt plass i persongalleriet i hvilket som helst av farens skuespill: "Andet kan man neppe vente af en Mand, der har aandet saameget af Noraers, Gjengangeres, Vildænders og Rosmersholmeres rene Sanatorieluft."

Livet bød på både gleder og skuffelser for Sigurd Ibsen: Etter å ha gjennomført seksten forelesninger ved Universitet i Kristiania ble det den 29. april 1897, "tiltrods for hans ubestridelige Dygtighed som Forelæser", gjort kjent at det likevel ikke ville bli opprettet noe professorat for ham i sosiologi. Med innstillingen hadde bedømmelseskomiteen lagt ved professor M. van der Rests La Sociologie, et sammenhengende angrep på faget som akademisk disiplin. (Langslet 2004, 157).

Senere ble Sigurd Ibsen hovedredaktør av Ringeren 1898-1899, men kom i 1899 over i politisk arbeid og lot tidsskriftet opphøre. Fra 1902 fungerte han som norsk statsminister i Stockholm, inntil hele regjeringen ble tvunget til å gå av i mars 1905. Gjennom fire perioder av seks år, 1906-1930, var han medlem av voldgiftsdomstolen i Haag, og fra 1923 og livet ut var Bergliot og han bosatt i Alpelandsbyen Suisi, nordøst for Bolzano. Like før han døde henvendte motdagistene seg til Sigurd Ibsen og inviterte ham som foredragsholder, men da var det for sent. Sykdommen hadde fratatt ham taleevnen.

Litteratur
Bergliot Ibsen: De tre. Erindringer om Henrik Ibsen, Suzannah Ibsen, Sigurd Ibsen. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1948.
Lars Roar Langslet. Sønnen. Cappelen. Oslo 2004.
Erik Rudeng: "En statsmann i reserve" (s. 266-280). I: Nytt norsk tidsskrift 11 (3-4) 1994.