Hamsun contra Ibsen

Da den unge Knut Hamsun i 1891 reiste rundt på turné med foredrag om moderne psykologisk litteratur, var han i første rekke opptatt av å profilere seg selv og sine forestillinger på bekostning av de etablerte forfatterne og deres posisjon i den litterære offentlighet. Denne hensikten betinget foredragenes aggressive form og ensidige stillingtagen samtidig som de demonstrerte en fremadstrebende ung forfatters innsikt i markedsføringsmekanismer og selvhevdelsesstrategier. For å få størst mulig uttelling og maksimal oppmerksomhet rettet mot seg selv, var det nødvendig å undergrave de rådende litterære paradigmer og angripe deres betydeligste representanter og erklære deres litterære produksjon som uttrykk for noe gammelmodig og overvunnet.

Det var, som man vet, først og fremst Henrik Ibsen som fikk unngjelde. Han var på den tiden allerede en europeisk størrelse og nøt overalt den høyeste anseelse som fornyer av det moderne drama. Skulle man først skape blest om sitt eget navn, var dette det format Hamsun kunne kvesse sitt retoriske talent på. Hamsuns polemiske taktikk består i at han bygger opp et Ibsenbilde som han så med sin beryktede ironi og sitt satiriske talent bryter ned og fører ad absurdum. Han vet å score poeng på å harselere over en differanse han selv i alt vesentlig har konstruert. Et av hans hovedpoeng er at Ibsen er en overfladisk psykolog, en representant for den mest grovkornede type- og karakterdiktning, som opererer med noen få sjelelige grunnkonstanter. Riktignok innrømmer Hamsun at den sceniske uttrykksform krever visse forenklinger i persontegningen, men selv om denne medialt betingede innskrenkningen tas med i betraktning, er Ibsens dramatiske figurer i Hamsuns øyne altfor firkantede og konstruerte. Det henger ifølge Hamsun sammen med at Ibsen i utpreget grad tenker i helhetlige kategorier, ikke i brøkdeler. Man savner derfor hos hans sceneskikkelser mellomtoner og nyanser. Hamsun nevner som eksempel på denne figurale usammensatthet Johannes Rosmer, som han oppfatter som selve innbegrepet av en adelig sjel. Han faller aldri ut av sin rolle. Han er og blir seg selv, som Hamsun med hentydning til en velkjent Peer Gynt-formulering hevder. Han er så konsekvent edel og god at Hamsun har vondt for å forestille seg ham som menneske. Fra sin egen elitære posisjon ser Hamsun med skepsis på det han kaller "demokratiseringen" av adelen og det edle slik den ytrer seg i denne nivelleringen av mangfold og kompleksitet.

Det er ikke vanskelig å dele Hamsuns oppfatning dersom man slutter seg til hans premisser. Hamsuns konkretisering av sin Ibsenforståelse er imidlertid et illustrerende eksempel på hans infame argumentasjonsstrategi. Først konstruerer han en forenklet og ensidig Rosmer for deretter å gjøre Ibsen ansvarlig for den figur han selv har redusert til en "type" eller "karakter". Man kan vanskelig forestille seg at Hamsun ikke skulle ha sett med hvilken fin sans for sjelelige nyanser Ibsen har fremstilt Rosmer og det konfliktfelt han er satt inn i. Det er derfor god grunn til å anta at Hamsun mot bedre vitende og på sviktende grunnlag har skapt seg en simplifisert versjon av Rosmer, som bedre tjener hans egne hensikter, som i en kontrastiv argumentasjon går ut på å fremstille seg selv som modernitetens talsmann og Ibsen som avleggs.

I etterhånd har man en fornemmelse av at Hamsun knapt kunne ha valgt seg et dårligere eksempel enn Rosmer og Rosmersholm når han først hadde satt seg til mål å belyse Ibsens angivelige mangel på psykologisk fremstillingsevne. Det er en kjent sak at Sigmund Freud i Ibsen så en dramatiker som med nådeløs strenghet viet seg til oppgaven å "avlegge psykologisk regnskap" - og i sin analyse av Rosmersholm i tidsskriftet Imago (1911) henviser han i tilslutning til lignende forestillinger hos Otto Rank til at Ibsen i sitt drama gir en mesterlig fremstilling av incestproblemet og Ødipuskomplekset. Det kan vanskelig ha unngått Hamsuns oppmerksomhet at Ibsen i Johannes Rosmer med analytisk presisjon har fremstilt fenomenet dekadanse ved hjelp av en skikkelse som har mistet sin seksualitet og som en følge derav søker å tilsløre sin impotens i talemåter som betoner det rent åndelige, rene og begjærløse fellesskap av frie adelsmennesker. Hamsun velger i stedet å se bort fra denne tolkningen av Rosmerskikkelsen, som også Ingjald Nissen har vært inne på i sin bok Sjelelige kriser i menneskets liv. Henrik Ibsen og den moderne psykologi (1931), hvor han hevder at Ibsen senest fra Vildanden av er "individualpsykolog" og som sådan i første rekke opptatt av å analysere sine figurers "fiktive prosjekter" - for eksempel Hjalmar Ekdals "nevrotiske livsplan" - i deres kompensatoriske virkninger på dem selv. I stedet velger han å betrakte Rosmers monomane propagering av det rene samliv som uttrykk for en holdning preget av avdifferensering og nedtrapping av mangfold. Det kan synes som om Hamsun reagerer polemisk på noe han oppfatter som korrumpering av adel, som ifølge Hamsuns innerste overbevisning representerer en egenskap som ikke er demokratiserbar, men forbeholdt de få å leve opp til. Hamsuns elitære forståelse av adelsbegrepet i ledtog med hans polemiske intensjon skygger for en adekvat forståelse av Rosmerskikkelsen. Han ser ikke - eller vil ikke se - at Rosmers atferdsmotivasjon står i kompensasjonsretorikkens tegn og springer ut av en indre legitimasjonstvang. Hamsun underslår derfor det raffinerte i Ibsens styring av Rosmers kommunikasjonsstrategi, hvor han gjør bruk av en indirekte dialogisitet for på en og samme tid å skjule og avdekke Rosmers identitetskrise. Ved å installere en tonivåkommunikasjon benytter han Rosmers manifeste tale som et middel til å belyse hans latente psykiske tilstand.

Man kan knapt unngå å legge merke til at Hamsun i sin ensidige vektlegging av det manifeste kommunikasjonsnivå hos Rosmer kommer i skade for å neglisjere dette nivås innfløkte relasjon til det underliggende psykiske substrat hos ham. Det er nærliggende å mistenke Hamsun for bevisst å ha oversett Ibsens dobbelkodede dialogisitet - antageligvis i den hensikt å nedtone eller bestride at hans egne estetiske konsepsjoner i utgangspunktet er nærmere beslektet med Ibsens enn han for opportunitetens skyld vil vedstå seg.

Før jeg går litt nærmere inn på dette, er det ikke uinteressant å fastslå at Hamsuns egne polemiske intensjoner og profileringsbehov lett bringer ham på kollisjonskurs med de estetiske målsetninger han i sin litterære produksjon selv forfekter. Når han som i sin artikkel om "det ubevisste sjeleliv" i Samtiden (1890) bebreider Ibsen for hans hang til å mystifisere sine skikkelser og la dem tale gåtefullt dypt, attakkerer han Ibsen for nettopp den samme estetiske praksis han selv i sine romaner gjør utstrakt bruk av og som er ledd i den moderniseringen av den litteraturpsykologiske diskurs han selv ivrer for. Det er i så henseende symptomatisk at både Hamsun og Ibsen interesserer seg for psykopatologiske fenomener og derfor eo ipso retter oppmerksomheten mot sjelelige komplekser som avviker fra den statistiske personlighetsnormen. Det er mot denne bakgrunn helt og holdent misvisende når Hamsun klandrer Ibsen for at han ofrer den psykologiske ambiguitet på harmoniseringens alter og med tolkningsforankring i denne selvkonstruerte hermeneutiske vinklingen gjør Ibsen til en representant for den gammeldagse karakterpsykologien, mens han selv ser seg som eksponent for den nye individualpsykologien.

Det er med henblikk på Hamsuns postulerte avgrensing imidlertid grunn til å minne om at den tyske filologen og nervelegen Wilhelm Weygandt i sin bok Abnorme Charaktertypen in der dramatischen Literatur allerede så tidlig som i 1910 gjør oppmerksom på at det i Ibsens dramaer finnes en rekke "psykisk abnorme mennesker". Paul Heyse og Leo Tolstoj bringer Ibsens dramatikk inn i den samme psykologiske konteksten. Heyse snakker om Ibsens "hospitalpoesi", Tolstoj om "delirium og dekadent virrvarr". Slike og lignende utsagn lar seg vanskelig forene med Hamsuns syn på Ibsens skikkelser som karakterer og typer med få og gjennomskuelige egenskaper.

Mye av Hamsuns forutinntatthet mot Ibsen later til å bero på hans aversjon mot det analytisk-rasjonelle i hans diktning, som er egnet til å vekke anstøt hos en ung rebelsk dikter med ambisjoner om å fremstille det spontane, uberegnelige og motsetningsfulle i de sjelelige ytringsformer. For å gjøre sin argumentasjon mer plausibel og dempe noe av den polemiske tonen i sine angrep, hevder Hamsun at Ibsens angivelige tendens til å fremstille stereotype karakteregenskaper til en viss grad ligger begrunnet i at han med sin retrospektive teknikk er tvunget til å behandle avsluttende sjelelige komplekser, mens han selv hevder å interessere seg for sjelelige prosesser in statu nascendi eller for det nåtidig-prosessuale i sine figurers værens- og tilblivelsesformer. Det er likevel et spørsmål om denne distinksjonen er holdbar. Riktignok fremstiller Ibsen sjelden sjelelige tilstander i de øyeblikk de blir til, men først i en langt senere fase, hvor psykiske konflikter og anomalier avsløres som determinert av fortidige hendelser. Ved således å rulle opp sine dramatiske kasus bakfra, går Ibsen frem etter samme metode som i psykoanalytisk praksis, hvor det gjelder i samtalens form å finne frem til de traumatiserende årsaker til nåtidens kriser og nevroser. Ibsens rekonstruktive metode bidrar likevel ikke til å gjøre hans dramatikk mindre nåtidsrettet enn Hamsuns prosatekster, selv om Ibsen ved å henlegge handlinger fra deres tildragelsesnivå til deres refleksjonsnivå innfører et distanserende moment som er fremmed for Hamsun.

I anledning av Ibsens 70 årsdag i 1898 kom det ut et festskrift med bidrag av bl.a. Holger Drachmann, som i et dikt til "Mesteren" konstaterer at "Ingen, som du, har i Sjæls-Dybden set". I et annet bidrag påpeker Valdemar Vedel at Ibsen har hatt sine mest trofaste lesere blant psykologiinteresserte i videste forstand og han nevner som eksempler Julius Lange, Harald Høffding og Jens Peter Jacobsen. Det er med basis i slike fastslåelser grunn til å anta at Ibsenresepsjonen i de nordiske landene i stor grad har fokusert på Ibsendramaets psykologiske determinanter. Når Hamsun så vehement distanserer seg fra denne grunnkonsensus og inntar en kontrær posisjon, kan det styrke en i mistanken om at han heller er ute etter å mæle sin egen kake enn å gi et intersubjektiv kommuniserbart bilde av Ibsen som psykologisk forfatter. For i sak synes de ikke engang å ligge så langt fra hverandre som Hamsun velger å legge opp til. Både Ibsen og Hamsun skriver grenseoverskridende, hybride tekster. Ibsen avdramatiserer dramaet ved å innføre narrative strukturer, Hamsun av-episerer narrative tekster ved som for eksempel i Sult å innføre dramastrukturer. Dette relativiserer Hamsuns argument om dramatikerens tvang til å arbeide med mer eller mindre stereotype og forenklede karaktersjabloner.

For å gjøre seg opp et klarere bilde av hvor og hvorledes Ibsens og Hamsuns tekster berører hverandre og konvergerer på et punkt hvor psykologibegrepet mister sin relevanse, er det nødvendig med et lite tilbakeblikk. Etter alt det man vet, er Hamsuns psykologioppfatning sterkt influert av samtidig tankegods. Litteraturforedragenes psykologiforståelse står, for å si det mildt, i tydelig gjeld til Strindberg. Mange av hans synspunkter er nærmest ordrette lån eller omskrivninger av refleksjoner fra Strindbergs forord til Frøken Julie. Går man saken nærmere etter i sømmene, vil man imidlertid lett kunne fastslå at mye av samtidens psykologiske nytenkning er beslektet med romantikkens teorier om det ubevisste. Når man holder seg for øye at den psykoanalytiske teori om det ubevisste sjeleliv, som i 1890-årene var i ferd med å bli formulert, også knytter an til den romantiske estetikk, vil man tydeligere kunne se at Hamsuns psykologibegrep er forbundet med psykoanalysen ved den felles tilknytning til romantikkens estetikk. I sin studie Die Philosophie des Unbewussten (1869), som i følge Harald Beyer var med på å forberede 1890-årenes paradigmeskifte, henviser Eduard von Hartmann til Carl Gustaf Carus, som i sin bok Psyche i tilslutning til Schelling gir uttrykk for at "den bevisste aktivitet er å betrakte som avhengig av den bevisstløse" og at nøkkelen til erkjennelse av det bevisste sjeleliv ligger i ubevissthetens regioner. Betrakter man Hamsuns og Ibsens verk i en slik genetisk sammenheng, vil man kunne fastslå at begge i sine tekster tematiserer det ubevisste sjeleliv, men at de overraskende nok tenderer til å transformere de ubevisste impulser til mytisk-allegoriske figurasjoner og modeller. For Ibsens vedkommende har denne tendensen vært gjenstand for flere studier, mens den hva Hamsun angår har vært lite påaktet. Med Sult som referansetekst har jeg selv argumentert for at Hamsun på grunn av det ekstremt solipsistiske perspektiv han har anlagt, forfeiler den tilstrebede psykologiske differensiering og at fremstillingen i stedet antar mytisk-allegorisk karakter. Denne tilnærmelsen til former som legemliggjør abstrakte makter i sjelelivet, finner man også rikelig med eksempler på i Ibsens verk. At denne transformasjonen av et estetisk til et allegorisk subjekt allerede for lengst var litterært forberedt, og ikke bare hos Ibsen, har Hans Robert Jauss tydelig nok klargjort i sine Baudelairestudier.

Det er altså mye som viser i retning av at Ibsen og Hamsun i praksis ikke står så langt fra hverandre som det har vært vanlig å hevde. Skulle man beskrive differansen mellom dem i psykoanalytiske kategorier, kunne man kanskje postulere at Ibsen overtar terapeutens rolle idet han analyserer det ubevisstes produksjon som i alt vesentlig mislykkede fortrengninger av det bevisste - dvs. som revenants -, men Hamsun går inn i rollen som analyseobjektet, som under forespeiling av spontanitet og autentisitet vet å skjule sine raffinert utpønskete og bevisst styrte fantasikonstrukter og dermed utad simulere surrealismens tale- og skrifttilblivelse slik den ytrer seg gjennom anvendelse av écrire automatique-teknikken. Begge disse polene, som i psykoanalytisk teori og praksis kompletterer hverandre, blir av Hamsun spilt ut mot hverandre og isolert fra hverandre - og her ligger formodentlig en viktig årsak til Hamsuns skjeve Ibsenbilde, som med overraskende akseptans og seiglivethet av den senere litteraturhistorieskrivning er blitt tatt til inntekt for et litterært periodeskifte fra begynnelsen av 1890-årene av.


Artkkelen sammenfatter en del synspunkter fra et av kapitlene i forfatterens monografi Sult, sprell og Altmulig. Alte und neue Studien zu Knut Hamsuns anti-psychologischer Romankunst, Frankfurt am Main 1998.