John Gabriel Borkman er intenst opptatt av malm. Det er det første og det siste han snakker om i stykket som bærer hans navn. I scenen hvor han introduseres sammenligner han Frida Foldals pianospill med tonene fra den syngende malmen nede i gruvene. I siste scene, sekunder før han dør ved at en "malmhånd" griper ham om hjertet, snakker Borkman om "de bundne millioner; jeg føler malmårene, som strekker sine buktede, grenede, lokkende armer ut etter meg". Jeg har laga meg en lakmustest for oppsetninger av John Gabriel Borkman. Oppsetninga er bra i den grad den klarer å få malmen i stykket til å synge. Klarer Schaubühnes oppsetning i regi av Thomas Ostermeier det? I grunnen ikke.

Det beste vi kan si om Ibsenmaskin, bestillingsverket til Ibsensfestivalens tjueårsjubileum, som sannsynligvis er ment som en lekfull og assosiasjonsskapende kommentar til norsk teaters Ibsen-tradisjon, er at ensemblet gir oss noen ubetalelige teaterøyeblikk, uforglemmelige? kanskje ikke, men fiffige, kostelige, til tider rørende øyeblikk. Publikum koser seg.

Kjersti Botn Sandal som Osvald. Foto: L-P Lorentz